Fast jobb i sikte for fremmedspråklige

Weldemichael er en av de tolv deltakerne. Tre dager i uken er han i praksis ved Lindås bu- og servicesenter. De to andre dagene sitter han på skolebenken og lærer norsk og helsefag. 

−  Det er ikke nok å kunne norsk for å jobbe her, sier han og forklarer:

−  Her kan beboerne si : ”Eg har so ilt i madjen”. Du lærer ikke det språket på skolen, vet du, sier han.

Må ta tiden til hjelp

Samtalen mellom oss går lett og uanstrengt. Vi snakker om hvor brennende sterk eritreisk mat kan være og hvordan det er å jobbe på sykehjemmet.

−  Jeg trives. Det å jobbe og samtidig gå på skole er flott, sier Weldemichael.

Målet er fast jobb. Det vil ta sin tid. Han må ha 8700 timer i praksis før han kan ta eksamen.

−  Ja, det er langt frem til fagbrev og fast jobb.  Men jeg har da kommet et stykke på vei, sier han med et lite sukk.

Her kan beboerne si : ”Eg har so ilt i madjen”.  Du lærer ikke det språket på skolen, vet du.

^{Weldemichael, deltaker}

Helsefag som norskopplæring

Anne Hilde Garnes Reigstad er helsefaglærer på kurset. I studieårene hoppet hun av sykepleien, og tok lærerutdanning i stedet. Det er en fin kombinasjon for å undervise i helsefag og norsk.

Klasserommet hennes ved Lindås lærings- og utgreiingssenter er litt spesielt. Langs den ene veggen står det en seng og i hyllene ved siden av diverse utstyr som er vanlig på et sykehjem.

−  Her lærer deltakerne fag og faguttrykk. Det ville de ikke lært på et vanlig norskkurs. Deltakerne får nytte av kunnskapen med det samme, siden de er i praksis flere dager i uka, forteller hun.

Alle har vist stor fremgang både faglig og språklig.

−  To år høres kanskje lenge ut. Men det er det ikke, sier Garnes Reigstad.

−  Alternativet kunne være å gå på norskkurs på heltid. Da hadde deltakerne ikke fått den

praksisen de får nå. Eller de kunne ta strøjobber på sykehjemmet, men da hadde de ikke lært norsk godt nok. Da hadde fremtiden vært mye mer usikker, sier hun.

NAV dekker noen av utgiftene til kurset. Markedskoordinator i NAV, Eldbjørg Ness er enig med Garnes Reigstad:

−  Alternativet er at deltakerne ikke hadde fått innpass fordi norsken deres ville vært for svak, rett og slett. Kurset gir dem mulighet til å komme inn på voksenopplæringen i videregående skole eller ta fagprøven som praksiskandidat. Vi får mye igjen for små investeringer, sier Ness.

Fornøyde ledere

Inne på et møterom på sykehjemmet treffer vi seks ledere som har kursdeltakerne i praksis. Lederne forteller at deltakerne har lært så mye at de kan jobbe helt selvstendig og kan brukes som ekstrahjelp.

−  Jeg ser en veldig stor utvikling hos alle, både faglig og språklig, forteller Simon Grandahl og får støtte fra kollega Oddveig Husebø.

−  Deltakerne er godt integrert og har omtrent ikke fravær. De to jeg har, ville jeg ansatt med en gang om de hadde fagbrev og det var aktuelt å ansette noen, forteller hun.

Språk er mer enn ord

Husøy peker på at det finnes språklige utfordringer. Mange beboere er gamle, de hører ofte dårlig og kan få problemer med uvante aksenter.

−  På et tidspunkt må vi godta at språket er godt nok. Bokmål, nynorsk og dialektnynorsk er forskjellig, men kommunikasjon er mer enn enkeltord, sier hun.

Grandahl nikker og er enig. Han mener at språket blir mindre viktig når de eldre opplever at kandidatene bryr seg og viser omsorg.

−  Holdning og innstilling til de eldre er like viktig som det faglige og det rent språklige, sier han.

−  Det er en av grunnene til at kandidatene fungerer så godt.

Kurset skaper integrering

Vi spør om opplegget har betydning for integreringen. Alle rundt bordet nikker. Svaret kommer unisont: ”Det er utrolig viktig!”

Husebø utdyper:

−  Det er viktig med kolleger, med nettverk, med faste rutiner, at noen trenger deg, at alle har en plass å gå til. Og vi vil ha dem.

−  Å få kompetanse og fast jobb her vil ta tid. Men skal de ha utsikter til fast jobb, er dette veien å gå. Det er ikke lett for dem å få jobb ellers, sier Eldbjørg Ness i NAV.